16. mai 2017

Å stå opp er vanlegvis det mest problematiske eg veit om. Meir problematisk enn velferdsprofitørar. Nesten verre enn døden. Men ikkje 16. mai. Då sprett eg opp med eit glis. Adrenalin! Endorfin! Dopamin! Alt følgjer den same årlege rutinen: Eg pakkar ei flaske med boblar i sekken, får melding av Elvis som er redd for […]

Publisert 16/05/2017 av Berge.

Å stå opp er vanlegvis det mest problematiske eg veit om. Meir problematisk enn velferdsprofitørar. Nesten verre enn døden. Men ikkje 16. mai. Då sprett eg opp med eit glis. Adrenalin! Endorfin! Dopamin!

Alt følgjer den same årlege rutinen: Eg pakkar ei flaske med boblar i sekken, får melding av Elvis som er redd for at eg ikkje skal rekke toget over fjellet:

Våken?

Jepp! Er du klar, Elvis?

Som ein konfirmant bak eit skur med si første ølflaske.

Eg går, nei dansar, til Hokksund stasjon, står ved sida av sure stresskoffertmenneske på veg til dei viktige jobbane sine som account executive og global manager i Oslo. Eg passar sjølvsagt på å klirre med sekken og kneppe opp jakka slik at dei ser Brann-drakta og forstår kven av oss som skal ha ein herleg dag.