icon

Branndagboka

Sivilstatus: Brannsupporter

Nye notat

Publisert 22/10/2017 av Berge.

Det går nedover med norske fotballsupporterar: Vann og litteratur.

Det går nedover med norske fotballsupporterar: Vann og litteratur.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

21. oktober 2017

Publisert 21/10/2017 av Berge.

Ti år sidan gullet i morgon. Har fråtsa i videoar fra 2007 i heile dag. Fann også eit klipp eg hadde tatt opp på Festplassen 20.10.2007. Har ellers pakka sekken for dagstur til Bergen. Vi er ein god gjeng som reiser med toget fra Drammen i morgon. Gler meg!

Ti år sidan gullet i morgon. Har fråtsa i videoar fra 2007 i heile dag. Fann også eit klipp eg hadde tatt opp på Festplassen 20.10.2007.

Har ellers pakka sekken for dagstur til Bergen. Vi er ein god gjeng som reiser med toget fra Drammen i morgon. Gler meg!

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Publisert 10/04/2017 av Berge.

Følg Branndagboka på Facebook.

Følg Branndagboka på Facebook.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Les også

Ikkje tenk på det!

Publisert 16/10/2017 av Berge.

Le eller gråte? Det var spørsmålet etter nok eit avgjerande overtidsmål imot.

Melding fra far min tre dagar før Molde – Brann:

Vi visste det jo: Brann kom til å tape mot Molde og miste grepet om medaljekampen. Tre poeng? Ikkje tenk på det! Likevel reiste vi med buss, tog og fly i seks timar for å sjå det skje. Det skjer jo av og til, at det som alle veit kjem til å skje, ikkje skjer, og skulle det skje, ville vi vere der. Det er dei kampane som er så deilige å vinne, når vi ikkje forventar at det skal skje. Med andre ord hadde vi vel likevel på ein merkeleg måte forventningar, der vi sat på Molde-puben 1911, og sa til kvarandre at vi ikkje hadde forventningar.

Tomme tribunar

Alle mann i forsvar!

Det var ikkje mykje som minna om sølvkamp på Røkkeløkken 15. oktober 2017. Ingen pyro. Ingen spektakulær TIFO. I det fjerne kunne vi høre ein svak trommelyd. Dei fleste moldenserane var nok heime og såg på Farmen, og bortsett fra fire-fem fra BGG hadde dei syngande brannsupporterane blitt igjen i Bergen. Eg fekk til og med melding om at vi laga så lite lyd at folk kunne høre stemma mi på tv når eg tok i. Eg skamma meg, veksla mellom å vere mutt og sytete. I ca. 70 minutt var eg meir opptatt av kor dårleg stemninga var enn av kampen, men så klessa Wormgoor ballen i høgrestolpen.

– Vågar vi å ta kontringane, har vi faktisk ein sjanse til å vinne dette! gliste far min oppglødd av Vitos stolpeskudd.

Det var sjølvsagt tåpeleg av meg, men også eg begynte å få trua på poeng sjølv om det stod ein pensjonist med “Ikkje tenk på det”-genser ved sida av meg.

Tilleggstid

Ved full tid tok ein medsupporter fram mobilen og starta stoppeklokka, slik at vi hadde kontroll på tilleggstida. Som mot Sogndal var det snakk om fire nervøse minutt. Molde pressa, men Brann verka trygge sjølv om vi laga minst eit unødvendig frispark rett utanfor sekstenmeteren. Å gi motstandarane tåpelege dødballar i dei siste avgjerande sekunda, har jo nettopp vore oppskrifta på alle overtidsmåla Brann har fått imot denne sesongen, men Molde klarte ikkje å utnytte sjansen Sportsklubben skjenkte dei.

Med under minuttet igjen var Brann i angrep ved Marengo. Eg senka skuldrene. Det blir poeng! tenkte eg idet nederlenderen sentra til Braaten som serverte Barmen.

– Skyt!

Skuddet gjekk utanfor. Stoppeklokka viste rett under fire minutt. Eg trudde kampen var over, men få sekund etter at naive meg begynte å slappe av, fekk Molde kast langt inne på Brann sin banehalvdel. Kastet blei veksla inn i ein corner, og corner er som kjent mål. I alle fall når Brann skal prøve å trygge inn eit resultat i 2017-sesongen. Fire minutt og femten sekund på overtid såg vi Ruben Gabrielsen rive ned Amin Nouri og stange inn 1-0.

Eg måtte le, snudde meg mot far min og såg at han også lo. Ja, faktisk lo vi heile vegen ut av stadion, ned “Stortgata”, inn på hotellet, der eg brått slengte nøkkelkortet hardt i skrivebordet, sleiva av meg skoa og pressa ansiktet ned i puta for å brøle.

– Det skal faen ikkje vere mulig!

Far min lo framleis.

– Slapp av, sa han. – Vi visste jo at det kom til å skje. Dette kan vi. Ikkje tenk på det.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

1300 bergenserar på feil fest

Publisert 25/09/2017 av Berge.

Samme dag som sykkel-VM blei avslutta med over 100 000 langs løypene i Bergen, forvilla over 1000 bergenserar seg inn på VIF-fest i Oslo.

Vi visste det allereie då vi sat på Scotsman og såg verdas beste syklistar sveitte runde etter runde i Nordens paradis: Vi hadde valgt feil fest. Eller: Nokon måtte jo vere der, representere Bergen i hovudstaden når resten av byen stod med kubjeller og flagg på Festplassen, men vi visste godt at Brann kom til å tape. Sportsklubben vinn ikkje fem kampar på rad, og stiller alltid villig opp for lag som treng sin første seier på ny stadion.

Det var med andre ord best å ta festen før kampen. Vi snakka oss varme om kor fantastisk gode Bergen er til å mobilisere når det gjeld, og skreik oss hese på Kristoff som spurta inn til gu … nei, sølv: “Obås! Obås!” Stolte og krye sang vi oss ut av Scotsman, oppover Karl Johan, inn på t-bana til Hasle, gav Oslo ein smakebit på kva dei kunne ha fått oppleve dersom dei hadde tatt turen til Bergen denne veka.

Søndagstillegg

The Pub beklagar på Facebook-sida si at politiet forstyrra naboane.

Andre som er flinke til å mobilisere (spesielt når det er gode utsikter for søndagstillegg), er Oslo-politiet. Då vi ramla ut av t-banevogna på Hasle blei vi møtt av ein svartkledd gjeng med glitrande auge lysten på å arrestere bergenspakk. Dessverre oppførte vi oss eksemplarisk, toga til kultur- og idrettsparken medan vi lo av panserkjøretøya dei hadde stilt opp langs ruta, og sang om ressursbruken til Oslo politidistrikt.

Det kom også meldingar om at dei svartkledde hadde vore på oppdrag lenger vest i hovudstaden. Utanfor puben The Pub på Majorstuen hadde dei halde igjen 30 brannsupporterar som hadde gjort den store tabben å sjå sykkel-VM saman med tre “risikosupporterar” som blei taua inn. Det er sjølvsagt bra at politiet passar på at heimefans og gjestar er trygge før, under og etter kamp, men hendinga minner mistenkeleg om noko eg sjølv har opplevd fleire gonger: Politiet behandlar alle supporterar som éin juridisk kropp. Gjer éin noko gale, er det grunn til å halde igjen alle.

Nei til fragmentering!

Aller mest reagerer eg likevel på at Brann sin sikkerheitsansvarleg, Knut Iversen, i ettertid seier til BT at supporterane som blei halde igjen får takke seg sjølve: “Det satt folk der som resten av supporterne ikke behøvde å menge seg med”. For det første: Du er ikkje lommetjuv berre fordi du deler ein skillingsbolle med ein veskenappar. For det andre: Brann sin sikkerheitsstrategi bør ikkje vere fragmentering av supportermiljøet. Dersom vi “vanlege supporterar” (vi som er like interessert i å slåst som ein vegetarianar er i å ete middag på Big Horn Steak House) ikkje kan snakke med eller opphalde oss i samme rom så såkalte risikosupporterar utan å frykte at vi blir halde igjen av politiet, vil det føre til meir, ikkje mindre uro. Det er ikkje mange år sidan alle som gjekk med Brann-drakt risikerte å bli skjelt ut som “et jævla juletre” og alle som ikkje gjekk med drakt blei sett på som bråkmakarar. Ja, på det verste gjekk causuals fra Bergen til angrep på Brannsupporterar. Dei siste åra har i alle fall eg opplevd forholdet mellom dei ulike gruppene på Stadion som svært fredeleg, og eg er sikker på at den beste måten å halde det slik er at vi held fram med å snakke sammen i staden for å lage lister over folk det ikkje er lurt å drikke øl sammen med.

Bergen ut av Norge!

Brannkø.

Då vi endeleg kom oss inn på det lekre ståfeltet Engen har sjenka bortesupporterane, var det likevel klart at dei fleste hadde fått lov til å komme inn på kampen. Klanen fyrte opp eit heftig bluss-show, vi mobba dei med at vi har hatt eigen stadion sidan 1919, og både raude og blå var einige: “Bergen ut av Norge!” Vi på nedre del ropte og sang det vi kunne, fekk bra trøkk på “Gi meg ein B”-ropa og “Vi har gress på Stadion …”, men sleit ellers litt med å få engasjert heile feltet. Trøkket som møtte oss fra motsatt sving var derimot solid stort sett gjennom heile kampen. Kanskje ikkje så rart: Allereie etter ni minutt fekk vi bekrefta frykten vår om at vår fest var i Bergen, ikkje på Valle. 1-0 til VIF.

Forsøk på festbrems

Fyr og flagg og sang til ingen nytte.

Nokre minutt ut i andre omgang var det vår tur til å rable gal. Skal det gå likevel? tenkte vi og la ein dobbel snus til ære for Fredrik Haugen sin skuddfot. Sportsklubben fortsatte å produsere halvsjansar, og kunne med større presisjon tatt leiinga, men i staden konkurrerte Jonsson, Gilli og Heltne-Nilsen om å vere dagens mest ubesluttsomme Brann-spelar. Upressa sette Chidera Ejuke inn 2-1 til Engen. Sukk. Vi visste det jo: Fem på rad ville ha vore for godt til å vere sant, og å slå VIF når dei trengte poeng i bunnstriden villa ha passa dårleg med Brann sin profil som dei hjelpelause sin hjelpar.

Det var med andre ord ingen sønderknust gjeng som vandra ut fra Vålerengen kulturpark. Vi trøsta oss med tabellen, at det er sykkel-VM, ikkje VIF – Brann australske og slovakiske aviser kjem til å skrive om i morgon, og at det på fredag igjen er Bergen sin tur til å arrangere fest. Då er det berre å ta med seg stemninga fra Fløyen opp til Idrettsveien. Det vil seie: Kubjellene og dei norske flagga legg du sjølvsagt igjen heime.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Fire nervøse minutt

Publisert 11/09/2017 av Berge.

Melding fra Fredriksen 35 minutt ut i andre omgang mellom Brann og Sogndal 9. august 2017: Denne kampen bør helst ikke være spennende når vi kommer til det 90. minutt ...

87, 88, 89. Pulsen steig for kvar gong klokka på storskjermen viste at eit nytt minutt var passert og at overtida nærma seg. Medan vi på Store stå skreik oss hese i raseri over at dommaren ikkje fekk med seg at Skaanes blei trakka på, begynte fleire på radene bak oss å gå heim. Heilt utruleg, tenkte eg, veit dei ikkje at det er no kampen begynner? 89:57. 89:58. 89:59. 90:00. Eg kaldsveitta. Brann leia 2-1 mot Sogndal på Stadion. Vega hadde scora framfor oss på Store stå, Sogndal hadde utlikna etter frykteleg forsvarspel, og Barmen hadde knea inn 2-1, men det var no kampen verkeleg begynte.

Lange ballar på Ramsland

Knall pyro, slapp stemning.

Sogndal hadde tidleg fått kampen inn i sitt spor: Lange ballar og duell på duell. Slik også på overtid. Framfor oss blei ein lang ball spelt fram mot Ramsland, men Wormgoor sneik seg framfor spissen og Piotr var på hugget, la seg over ballen, klappa på ballen, kosa med ballen. I nokre sekund kunne vi trekke pusten, før ein ny lang Sogndal-ball var på veg inn i feltet. Nei! tenkte meg, men også denne gongen hamna ballen i armane til Piotr som la seg ned og kjende lenge på kor godt det er å halde ballen mot brystet.

Det neste utsepelet enda med kast til Brann langt inne på Sogndal sin halvdel. No var det Gilli sin tur til å hale ut tida. Tilsynelatande rådvill vandra færøyingen opp og ned langs sidelinja og kjefta på lagkameratane som ikkje gjorde seg tilgjengelege. Dommaren ba han skunde seg, men han hadde jo ingen å kaste til …

Situasjonen enda til slutt med at Orlov ikkje klarte å ta imot, og utspel fra keeper. Eg kjende i heile kroppen at det var no det skulle skje. No kom alt til å rakne, tre poeng til å bli eitt, Sogndal til å score med ein lang ball mot Ramsland. Det var derfor like før eg sank saman då Nystemten blei starta. Det hender jo at vi syng Nystemten på slutten av kampar der vi er sikre på seier, på 3-1 og 4-0, men ikkje på 2-1 mot Sogndal i ein kamp der forsvarsspelet i periodar har vore krise, i ein sesong der vi har tapt minst hundre poeng på overtid.

– Det er for tidlig, mumla eg.

– Det er skandale, konstaterte far min. – No scorar dei i alle fall!

Lange ballar på Wæhler

Og når røyken har lagt seg …

Ingen rundt meg hadde fått med seg kor mykje som var lagt til, ingen visste kor mykje tid som hadde gått. Klokka på skjermen stoppa på 90 minutt. Dommaren som hadde brukt heile kampen til å vise fram kor høg lyd han klarte å lage med fløyta si, vegra seg plutseleg for å blåse for siste gong.

Sogndal heldt fram med å pumpe lange ballar inn i feltet. No med Kjetil Wæhler som spiss. Først var ville klareringar det beste Brann klarte å få til, men så tok Kasper Skaanes grep, sette fart, sentra til Gilli. Eg tenkte at no må det då vere gjort, men i samme sekund gav Rólantsson fra seg ballen til ein Sogndal-spelar. Færøyingen prøvde desperat å rette opp tabben uten å få det til. Vi gaula «Heia Brann!» alt vi kunne, såg Lars Arne Nilsen sin raude armé etablere ramma, såg Sogndal-spelarane leite febrilsk etter eit hol i veggen. Lang ball mot Wæhler.

Kokalele!

Medan ballen var i lufta såg eg for meg korleis kula kom til å treffe panna til den gamle VIF-stopparen og suse inn i motsatt hjørne, men kroppen til Wæhler orka ikkje meir, kom seg ikkje opp, gjekk i bakken. Ny vill klarering. Ny lang ball mot Wæhler som denne gongen stod plassert utanfor sekstenmeteren. Rimeleg ufarleg med andre ord, hadde det ikkje vore for at Sivert Heltne Nilsen slang hjarte opp i halsen på meg ved å legge ein lett arm på Wæhler som igjen gjekk i bakken. Eg snudde meg vekk i raseri over at Nilsen aldri klarar å halde armane sine unna motseplarane, alltid må lage unødvendige frispark, men då eg snudd meg igjen, var det Nilsen som låg og vrei seg i smerte og Brann som hadde fått frispark. Piotr luska fram for å ta det, sparka ut, og så, endeleg, blas dommaren av kampen. Kokalele!

Dan Riisnes i feststemning framfor Hansa.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Lars Arne Nilsens suprise party

Publisert 07/09/2017 av Berge.

Historia om då LAN tok på seg hawaiiskjorta og peiste på i Jåttåvågen.

Eg må innrømme at eg rykte til då eg las ordet «overraske» i eit Lars Arne Nilsen-sitat i BT. Det var eit par dagar før Brann skulle møte Viking på bortebane. LAN har jo ikkje akkurat redda Brann opp fra avgrunnen ved å overraske. Tvert imot: I intervju etter intervju har vår trauste frelsar sagt at målet i neste kamp er eitt poeng. På toget fra Hokksund til Stavanger sat familien Berge og spekulerte – kva var overraskinga?

– Azar på topp, Grønner fra start og lange ballar, kanskje?

– Nei, han tar ut sonen og lar Barmen spele sentralt.

– Barmen er ikkje med, ditt nek! Og han tar aldri ut sonen.

– Nei, no har eg det! Han peisar på med alt han har av angrep: Vega, Børven og Marengo. Skånes som indreløpar i staden for Orry.

Vi lo. Det var sjølvsagt heilt usannsynleg at Lars Arne Nilsen hadde ein slik kampplan.

Når vi ikkje lenger på Stadion kan gå …

Som vanleg møtte vi kjekke folk i Meny-vogna: Ein brynesupporter var på veg fra Kristiansand til Jæren for å sjå Bryne og Nest-Sotra spele 1-1, og ein tidlegare toppdommar sette seg ned ved bordet vårt og lurte på kvifor vi ikkje hadde laga meir bråk av 3-3-målet i Ålesund:

– Alle tre målene var skandale! Mos skaller ned Grønner idet han header inn 3-3. Det er livsfarlig spill!

I Kristiansand sang vi Skålevik-sangen, og i Egersund «Sæthernes scorer mål». Vi diskuterte også korleis vi vil ha gamleheimen når vi blir demente og ikkje lenger er i stand til å gå på Stadion: Øl, kjøt og 2007-sesongen på repeat i VR-brillene.

Svante vs. Wangberg

Kapteinsbindbattle: Svante vs. Wangberg.

Framme i Stavanger strena vi rett inn på Beverly Hills Fun Pub der Henriksen og Haugen sat og krangla om kven som hadde det beste kapteinsbindet.

– Kom igjen! Ingenting slår Svante! I alle fall ikkje Simen Wangberg.

– Poenget é jo ikkje at det é Wangberg sitt … Poenget é at det é fra den eneste bortekampen vi vant i 2013.

Skikkeleg fyr i forsamlinga blei det likevel ikkje før vi kom oss til Jåttåvågen. Først var det lagoppstillinga som gira oss opp:

Sidemannen kikka ned på mobilen sin, gliste.

– Herlig!

– Fortell, då!

– Det é helt utrolig! Nilsen må ha begynt på svært sterke medisinar.

– Gi oss laget, då!

– Marengo og Vega fra start! Skånes som indreløpar! Børven på topp.

Utanfor kom Bergens glade gutter og jenter blussande fra båten til Sushi-restauranten på Viking Stadion. Eg stod inne i ølkøen og fekk ikkje nøyaktig med meg kva som skjedde, men ikkje lenge etter at alle var på plass stod heile uteserveringa og gaula mot eit par siddisar på gata. Nokon stor skandale blei det likevel ikkje. Politiet stilte som vanleg når Bergen er på tur mannsterke for å skjerme oss mot lokalbefolkninga.

TIFO-knockout

Hat vs. sjølvironi.

Når det gjeld sjølve kampen må eg innrømme at den tre veker seinare er redusert til draumeaktige glimt i minnet mitt: TIFO-en vår som slo knockout på Hordene sitt ubergripeleg lite kreative banner: «Hate Bergen». Marengo som driblar seg inn i feltet. Marengo som slår langt og opnar opp spelet. Johannessen som ramlar ned fra gjerdet. Kampen som ei stund er uviktig. Dommaren som ristar på hovudet etter at Vito har heada ballen i mål. Vega som klaskar til. Rabling i alle retningar før Viking ut av ingenting leiar 2-1.

P. som seier: – Typisk! No føler LAN at han har fått vist oss kordan det går når vi kastar alle mann i angrep …

Tekstmelding fra Fredriksen: «Hvorfor gidder du å reise til Stavanger hvert år?! Taper alltid.»

Skaanes som smeller til. Haugen som smeller til. Orry som smeller til. Eg hugsar rabling og ekstase, frykta for overtidsmål, enorm lettelse. Rusa på kampen stod vi på perrongen utanfor Viking Stadion og snakka om at dersom vi slår Rosenborg på Stadion, ja, då, ja, då er det berre fire poeng til gullet …

Lukta av nedrykk fylte toget inn mot sentrum, men denne gangen var det heldigvis ikkje vår sveittelukt. Nei, sveitta vår lukta berre Hawaii.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Tilbake til kvardagen

Publisert 14/08/2017 av Berge.

«Tilbake til kvardagen» høres kanskje negativt ut, men ikkje når det er snakk om Brann under Lars Arne Nilsen. For Brann under Lars Arne Nilsen er kvardagen ein fest. Ja, for Brann under Lars Arne Nilsen er motgang uvanleg, og å vinne på heilt greie dagar det normale.

Det går fort å venne seg til medgang. Sjølv om Brann etter opprykket har tatt nest flest poeng i serien, scorar mykje og slepp inn historisk få mål, skulle det ikkje meir til enn ein elendig sommar før både Rune Soltvedt og Lars Arne Nilsen sine stillingar var oppe til diskusjon på Bataljonen sitt forum. Igjen var Stadion halvfull, Store Stå glissent.

Tung togtur

Togturen over fjellet var uvanleg kjedeleg. Vanlegvis – sjølv når eg reiser aleine – er det alltid nokon å snakke med: Dei ser Brann-drakta og set seg ned ved bordet i menyvogna for å fortelle meg kor elendig dei synes Eliteserien er. Eg følgjer opp med å forklare at eg ikkje reiser på Brann-kampar for å sjå fotball av Champions League-kvalitet, men for å feire livet med kompisar eg aldri ville hatt dersom eg ikkje var brannsupporter, samt skrike ut litt weltschmerz, og ikkje minst: Synge i eit kor der ingen bryr seg om at eg ikkje kan synge.

På veg til Brann – Odd 13. august 2017 sat eg derimot mutt i menyvogna omringa av turistar som neppe hadde hørt om Sportsklubben Brann. Framleis nedtrykt etter skandalen i Mjøndalen, frykta eg at Odd-kampen kom til å bli ein kopi av togturen: Lang, tung og kjedeleg.

Ka faen é Premier League?!

Store Stå.

Framme i Bergen gjekk timane fram mot kampstart etter den vanlege rutinen: Ein tur innom fotballpuben, gratisbuss til Stadion og ein kjapp pils på Bakrommet kontorpub. Verken Fotikken, bussen eller Bakrommet var smekkfull, så då vi rusla inn på Stadion utan altfor store forventningar visste vi kva som venta oss: Bluss og sang for tomme seter.

Vi som aldri sviktar Brann burde sjølvsagt ikkje bruke energi på dei som sit heime og kosar seg med United, men det er enkelt og greit kjekkare når heile Bergen er med og Store stå er så smekkfull og syng så høgt at du ikkje hører di eiga stemme sjølv om du gaular alt du kan.

Gi meg en B!

Gilli på gang.

Brann spelte neppe ein kamp som overtalar PL-fansen til å gå på Stadion – tida for trygg balltrilling mellom Sivert Heltne Nilsen og forsvaret er for eksempel ikkje forbi. Men ka bryr du oss med … Etter ein halvtime med lavt tempo og få sjansar, kleiste Gilli Rólantsson inn 1-0. Dei neste sekunda forsvann eg inn i ustyrleg glede, og då eg kom til meg sjølv hang eg med beina rundt medsupporteren framfor meg på ein måte eg innsåg neppe såg heilt heldig ut på tv.

Å, Gilli, Gilli! Gilli, Gilli, Gilli Rólantsson! 

Håpet var tent. Bergen by é nydelig runga og heile Hansasvingen gav alt på «Gi meg ein B!»-ropa. Svein Oddvar Moen fekk servert «Kor é Kjensli hen, NFF?», og då Odds var på veg inn i kampen i andre omgang fiksa Barmen Ramos Army 2-0 på kontrollert vis. Spelaren som alltid plasserer seg rett i boksen og som ein tidlegare Brann-trenar brukte ein halv sesong på å gjere til spiss, scorar endeleg på fast basis. Vi kunne synge Nystemten for andre gang, og eg hadde fått det eg hadde kome for: Kameratskap, sang og nokre deilige sekund i ekstase.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Å, vi skal fyre hele veien til Lyon!

Publisert 20/07/2017 av Berge.

Fra Buda til Ruzomberok: Endeleg var fotballrepublikken tilbake i Europa!

Melding fra M. 11. juli like før midtnatt:

Å, vi skal fyre hele veien til Lyon!
Å, vi skal fyre hele veien til Lyon!
Og viss UEFA é litt geme får vi 16. mai heme
Vi skal fyre hele veien til Lyon!

Melodi: «Det er meg det samme», Pappasaft.

La oss prøve å få folk med på denne på torsdag.

Fra gravferd til fest

M. var allereie på plass i Budapest med fleire av kompisane våre. Det skulle eg også ha vore, men i staden var eg på veg til Bergen for å gravlegge morfar. Nye billettar til Buda var bestilt. Onsdag 12. juli 2017 skulle bli ein dag med store kontrastar: Kvart over tolv stod vi i den iskalde vinden ved grava på Myking, tolv timar seinare trippa eg inn på ein heit pub i Budapest der ein bergensk bøling hadde samla seg. Fra gravferd til fest på tolv timar fører til i overkant mange motstridande følelsar å halde styr på, men eg kunne jo ikkje gå glipp av turen eg hadde gleda meg til sidan Sogndal-kampen hausten 2016, då det var klart at Brann igjen skulle spele i Europa.

Det kommer ingen i morgen for sånne som oss

Dei neste timane forsvann dei fleste til hotella sine for å vere i form til kampen dagen etter, men eg hadde «faen ikkje løst te å gå hem». Ikkje berre hadde eg nettopp landa i Budapest, eg hadde også samme dag sett døden på nært hald. Her gjeld det å kjøre på mens ein kan, tenkte eg, og fekk med meg M. og eit par andre vidare. Lykkelege over å endeleg skulle på Brann-kamp langt unna Bærum og Levanger, gjekk vi omkring i gatene og sang variasjonar av teksten M. hadde laga:

Å, Barmen skulle vært supporter i Lyon!
Å, Barmen skulle vært supporter i Lyon!
For han kan bare fyre heme.
Skjult for BT – helt alene.
Barmen skulle vært supporter i Lyon!

Utanfor ein av dei få barane som framleis serverte møtte vi ein gjeng belgiarar som også gjekk og sang. Vi slo oss saman med dei, spurde om dei ville lære ein av tekstane våre. Like etter stod 40 belgiarar i gata i Budapest og gaula «Gi faen i Meland kommune! Gi faen i Meland kommune!»

Bergen på tur sløvar i skyggen.

Fra Buda til Ruzomberok

Morgonen etter klarte vi på mystisk vis å komme oss til Helte-plassen i tide til å rekke bussen i retning Slovakia og Ruzomberok. Bergen på tur sløva i skyggen og fordelte seg etterkvart mellom dei to bussane etter mønster fra Stadion: BGG og andre Store stå-folk på den eine, Hasund sine hundar og andre Felt-Z-folk på den andre. Eg klarte ikkje å velge, men vart dytta inn på buss nummer to der M. og eg sette oss i baksetet og fortsatte å lage nye tekstar:

– Vi må ha noko som rimar på Ruzomberok …

– Er det seriøst ikkje éin by i Europa som rimer på Ruzomberok?!

– Vladivostok!

– Då har vi han!

Fra Buda til Ruzomberok, fra Bergen til Vladivostok …
Hele Bergen vet vi skal til Lyon!
Vi skal til Lyon! Vi skal til Lyooon!
Hele Bergen skal til Lyon!

Like etter fylte plystring bussen. Eurovison-melodien.

Høgre – SV 7-0

Vanlegvis er det Høgre og SV som er best representert på Brann-kampar, men på denne turen var det berre blåskjorter å sjå. Totalt trur eg at eg snakka med i alle fall sju Høgre-medlemmer. To av dei, eit par stortingsrepresentantar, hadde ikkje klart å komme seg til Budapest i tide. No var dei på hjul i leiebil bak oss. På ein bensinstasjon ein stad langs Route 66 tok dei oss igjen og blei møtt med buing fra bakre del av bussen. Medan folk hadde fordelt seg etter Stadion-prinsippet på Helte-plassen, var i alle fall vår buss tilsynelatande delt inn politisk. Det blei derfor ingen stor suksess framover på seteradene då vi i baksetet prøvde oss med «Å, Erna ryker ut i år, hurra hurra!».

I staden fyllte plystring igjen bussen. Eurovision-melodien.

Puben til Sapara

Utanfor bussvindaugene såg vi skog og myrer som likna mistenkeleg på norsk natur. Vi sang: «Vi har samme fauna! Ja, vi har samme fauna! Vi har samme fauna, vi é Brann!»

– Flora, ikkje fauna! mumla ein pedant ved sida av meg.

Vi retta opp i feilen: «Vi har samme flora! Ja, vi har samme flora …»

Humøret på bussen var med andre ord ikkje direkte mutt, men heller ikkje så kokande som eg hadde håpa på. Også fra den andre bussen kom det meldingar om at stemninga var langt fra 100 grader. Då vi slentra inn på puben i Ruzomberok – som etterkvart viste seg å vere eigd av den tidlegare Rosenborg-stjerna Marek Sapara (skandale!) –, frykta eg derfor at det ville bli ein tam dag på bortefeltet.

Pub før kamp i Ruzomberok. Først etter at vi hadde lagt igjen ei årsomsetning i baren fekk vi vite at puben blir drive av kona til Marek Sapara.

Totaltypete totalkok

Frykten var ubegrunna. Idet vi passerte dei slovakiske panserpolitimennene gjennom slusene inn til bortefeltet, hadde det gått opp for gjengen at det var ni år sidan sist vi var på bortetur i Europa. Vi hadde blitt lova 13 grader og regn, men på bortefeltet steikte sola, og allereie ti minutt før innmarsj hadde vi sunge ut shalalala-fansen til Ruzomberok.

Borgerkrig! Borgerkrig! Republikken til Europa League!

Tifo-gjengen hadde med eit 10 * 10 meter stort banner – «Bergen på tur» –, og «Gi meg ein B …»-ropa var så kraftige at dei kom i retur som ekko fra andre sida. Til M. og mi si store glede fekk vi bra trøkk på både «Å, vi skal fyre hele veien til Lyon!» og «Fra Buda til Ruzomberok», sjøl om samtlege – inkludert tekstforfattaren – sklei over i melodien til «Du skal få min gamle sykkel når eg dør» på førstnemnde sang. Rundt meg stod folk i baris, og då Acosta banka inn 1-0 gav eg etter for gruppepresset og kasta skjorta i pur lykke eg også.

Ka faen é seriegull? Ka faén é seriegull? Mot bortemål i Europa … Mot bortemål i Europa … Mot bortemål i Eurooopa … Ka faen é seriegull?!

Alle på feltet sang. Uvanleg mange starta sangar. Det var humor, trøkk og variasjon, så langt unna olé, olé, olé og «synger samme sang, hele kampen lang» det er mulig å komme. Det var rett og slett totaltypete totalkok av den sorten vi berre har prestert nokre få ganger i mi tid som supporter. Kanskje aldri?

Fantastisk trøkk på bortefeltet. Kontrasten til bortefeltet på Nadderud fire dagar tidlegare var absurd stor.

– Det skal ikkje vere éi krone igjen etter meg!

Dagen etter var det tid for trekning av motstandar i tredje runde. Eg har lova familien Brann-fri eit par kampar framover, og sat derfor og surmula. Far min sat derimot og glisa spent ved sida av meg på gaterestauranten i Budapest:

– Eg skal på alle kampane heilt fram til Lyon. Det skal ikkje vere ei krone igjen etter meg!

Eg kikka på M.. og flirte. Han nikka. Dette måtte kunne bli ein sang.

Å, vi skal fyre hele arven før Lyon!

Å, vi skal fyre hele arven før Lyon!

Det blir én og tjue kamper med UEFA sine pamper …

Å, vi skal fyre hele arven før Lyon!

Ps.

I ettertid viste det seg at det berre er 19 kampar til Lyon. Det blir lett!

Les også

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Brann – Vålerengen 1-1

Publisert 03/07/2017 av Berge.

Bergen er på gang!

Endeleg hadde fleire enn dei 10000 mest trufaste oppdaga at vi har eit superlag på gang. Mobiliseringa starta allereie før Sarpsborg-kampen: Bergenske Facebook-feedar var fulle av statusoppdateringar om å komme seg på Stadion, og minst éin lokalpolitikar var i media og snakka om sitt livslange forhold til Sportsklubben – eit sikkert teikn på at Brann har store ting på gang.

På Bataljonen sitt forum følgde dei mest ivrige billettsalet time for time, og på brann.no kunne vi dagleg lese nye gladmeldingar om 11000, 12000, 13000 og 14000 selde seter og ståplassar. Til slutt hadde 16136 kjøpt billett til Brann-Vålerengen 2. juli 2017.

Supportercomeback

Sjølv hadde eg rekruttert ein kompis som pleide å vere med på kamp då eg stod i Klokkesvingen på slutten av 90-talet. I løpet av dei siste 17 åra hadde han berre sett éin Brann-kamp: 3-6-festen i Trondheim. Du skulle kanskje tru at å vere på Lerkendal den kvelden Brann knuste Rosenborg gav deg lyst til å gjere comeback som supporter, men det tok altså seks nye år før han blei med på Stadion.

Tifo-gruppa hadde gjort ein ekstrem innsats for å danke ut Klanen, gire opp spelarane og gi alle nye fjes på tribunen ei god oppleving.

Framfor oss blei eit gigantisk banner av Lars Arne Nilsen malt i sovjetisk propagandastil heist opp. Raud røyk fylte lufta og lungene våre, før «Stemma på Stadion», Remi André Taule, kom med den faste oppfordringa si:

– Reis opp og syng med på Nystemten!

Comebacksupporteren såg forvirra på meg:

– Blir Nystemten spelt fra CD?!

Vått og kaldt og breiflabbfotball

God stemning før kampen.

Fra første sekund blei det klart at kampen kom til å bli prega av overvatn: Avsparket til Engen stoppa straks i ein av sølepyttane i midtsirkelen. Brann snappa ballen og fossa i angrep, men uten å komme til avslutning. Vi håpa på at dei dårlege baneforholda ville vere til fordel for den hardtkjempande raude arméen til Lars Arne Nilsen, men eit relativt fintspelande Engen var minst på høgde med Sportsklubben.

På tribunen var vi derimot overlegne. I timane før kampen hadde vi smurt stemmene våre på Fotballpuben og Bakrommet. Det var tydeleg at mange hadde hatt ein lang søndag til å kjøre seg opp: Sjølv på kontorpuben i SPV-tribunen våga folk å synge høgt og tydeleg:

– Vi é berømte Brann fra Bergen!

Comebacksupporteren gliste: – Syng de den sangen fortsatt?!

Sanganarki

På Hansa hadde Felt Z og sangfeltet til Bataljonen som vanleg to ulike opplegg. Vi sang konsekvent tostemt, ofte i ulikt tempo, nokre gonger ulike sangar. Blant oss i høgre topphjørnet av Store stå råda det full forvirring: Kva tempo skulle vi følge og kva sang skulle vi synge når to ulike sangar blei framført med like heftig trøkk?

– Typisk Bergen! lo comebacksupporteren. – Totalt anarki!

– Speler han fortsatt!?

Som alltid på Stadion følgde stemninga kampen, og etterkvart vart stemmene våre mindre overbeviste om seier. Framfor oss prøvde Sivert Heltne Nilsen nærmast å ta kvelertak på ein VIF-spelar rett etter at han hadde fått gult kort, og minst éin situasjon til kunne enda med straffe til Oslo-laget. Vi gaula også på straffe, men til ingen nytte.

Til slutt hadde vi berre eitt håp:

– Azar! Azar! Azar Karadas!

Comebacksupporteren måpa:

– Speler han fortsatt?!

Vi tar seriegull 0-0!

Dessverre fekk Azar få innlegg. Heller ikkje Krepsen hadde noko å by på, og då gjekk det som det pleier å gå når Brann har ein dårleg eller middels dag med Wormgoor og Acosta som midtstopparar: 0-0.

På veg ut av Stadion følte eg likevel at vi hadde tapt. Overskrifta til kampbloggen var klar: Når Bergen tar fyr, sluknar Brann. Dette har jo nesten vore ei naturlov dei siste åra: Kvar gong vi har mobilisert sofasupporterane har Brann-spelarane sett svake og nervøse ut.

Etter å ha fått sove på det, ser eg sjølvsagt at gårsdagens prestasjon var betre enn som så. Med Sivert Heltne Nilsen sine glødande auge som ledestjerner, gav Brann-spelarane alt i kvar duell for å gi oss ei god oppleving. Halvvegs i sesongen ligg vi på andreplass, to poeng bak Rosenborg, har scora flest mål og sluppe inn færrast. Det viktigaste er kanskje likevel at comebacksupporteren virka tilfreds. Det siste han spurde om før vi sette kursen heimover var i alle fall når Brann speler neste heimekamp.

 

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Brann – Stabæk 5-0

Publisert 20/06/2017 av Berge.

Stadion é tom, men alle ska på fest i Budapest!

BUNK. Flyet landa med eit hardt dunk på Flesland. Det var ei av dei hardaste landingane eg har vore med på, og eg begynte sjølvsagt straks å tenke på kampen. Eg såg for meg Piotr sleppe ballen mellom beina for å senke marknadsverdien sin. Såg Vega drible seg sjølv svimmel. Såg Ohi score igjen og igjen og igjen.

Jinx

Kvelden før hadde eg i glede over at Brann kunne ta over tabelltoppen med seier over Stabæk, lagt ut ei takkemelding på Facebook til Sandefjord, Haugesund og VIF-Døvle (den einaste dommaren som hatar RBK like mykje som oss), og avslutta med eit sjølvsikkert: I morgon tar vi over tabelltoppen. Snakkast på Stadion, Bergen!

Vigdis Hjorth-øl roar nervene før Europa League-trekning.

Elvis blei rasande: Må du jaggu meg slutte med det positivitetspreiket ditt! Her er det jinxing opp og i mente! Skulle tru det var NFF som har hacka kontoen din. 

Han har rett! innsåg eg idet flyet brått bremsa opp og svingte inn til terminalen. Eg har øydelagt kampen for heile Bergen.

Eksentrisk UEFA-show

Heldigvis hadde eg andre ting å glede meg over. I over eit halvt år har eg googla Luzern og Split, sjekka UD sine reiseråd for Aserbajdsjan og Kasakhstan, og no skulle vi endeleg få vite kven Brann møter i Europa League. Sist Brann spelte Europa-cup var eg fattig student, og kom meg berre på éin bortekamp. Forventninga om eit nytt Europa-eventyr har derfor til tider overskygga alt anna dei siste vekene.

For å korte ned ventetida stakk eg innom Bergenskontoret til Forfattersentrum og smakte på Vigdis Hjorth-ølen som var igjen etter De Litterære Festspill, før eg luska inn på ein rimeleg tom Fotikk og med lett skjevlande hender fann fram UEFA sin live-stream på mobilen.

Alvorlig mann i dress leikar med ballar.

Eit meir eksentrisk show enn trekninga av kampane i første og andre runde av Europa League, skal du leite lenge etter … Ein svært alvorleg mann i dress hadde seks ballar i fire ulike bøtter som han fordelte i tre ulike skåler, før han – framleis like alvorstung, ærverdig og profesjonell – prøvde å sette fart på ballane slik at trekninga skulle framstå som tilfedig.

På papirlappane inne i ballane, stod ikkje namna på laga slik eg hadde tenkt, men eit tal som representerte fleire lag samtidig. Brann var nummer elleve. Men kva tal laga vi kunne møte hadde, var umuleg å hugse. Før eg fekk sjekka det ut, stod svaret på skjermen: Vojvodina (SRB)/Ružomberok (SVK) vs. Brann (NOR).

Serbia eller Slovakia, altså. Brått var Google Maps viktigare enn UEFA-streamen. Eg gliste. Midt på skjermen, midt mellom Karađorđe Stadium og Pod Čebraťom Stadion, oppdaga eg ein by eg har lengta etter å få oppleve: Budapest.

Jinxeangst

Messenger kokte over av turplanlegging. Eitt ord dukka opp igjen og igjen og igjen: Budapest. Jinx og mulig tabelltopp var i eit par timar uviktig, før vi plutseleg var på veg til Stadion og nervøsiteten igjen begynte å melde seg. Elvis såg kampen på pub i Oslo, men eg kunne likevel høre stemma hans over fjella: Skulle tru det var NFF som har hacka kontoen din!

Dei første tjue minutta stod eg og snakka hol i hovudet på sidemannen om Serbia og Slovakia og kor fantastisk turen kom til å bli. Han var edru og prøvde å konsentrere seg om kampen, men eg orka berre ikkje å fokusere på det stygge, stygge tapet som snart kom til å spele seg ut på matta framfor oss. Då høgresida til Brann etter 20 minutt bestemte seg for å vere vakkert målretta og Daniel Braaten smekka inn 1-0, var eg så letta at eg nesten ikkje klarte å juble.

Nesten tomt, men god kok fra oss som var der.

Vi vinner alltid heme – der é vi suveren!

Det var forresten ei merkeleg stemning på Stadion i går: Vi som var der, kokte av forventning om Europa-tur og mulig tabelltopp, og brukte stemmene våre slik at vi knapt kan snakke i dag. Men vi sang for tomme seter. Eg må innrømme at det kjennest litt sjukt å vere så intenst engasjert i noko dei fleste andre tilsynelatande stiller seg totalt likegyldige til, men aldri i verda om eg vil ut av denne deilige, deilige psykosen.

Uansett: Snart rann måla inn. 2-0, 3-0, puste- og pissepause, 4-0, 5-0. Vi feira tabelltoppinga med å kuppe bartefolkets nasjonalsang, Vi er hele Norges nummer én!, fullstendig klar over at Brann allereie på søndag kan komme til å finne tilbake til seg sjølv og tape med både fem og seks mål.

På nattoget til Oslo …

Inne på nattoget kjende eg at eg ikkje var klar for å sove. Det var så mykje å ta innover seg: Tabelltopp. Serbia, Slovakia, Budapest. Og Mjøndalen i cupen! kom eg brått på. Eg skulle til å sende «Ka va det eg sa!»-melding til Elvis, men så dukka det opp fleire brannfolk som heller ikkje fekk sove. Vi sette oss ned i Meny-vogna, fann fram tabellen.

– Vi har faen meg scora ti fleire mål enn Rosenborg!

– Vi har 19 plussmål!

– 19?!

– 19!

– Vi har berre sluppe inn ti mål, veit du.

– Ja.

– Skal dåkke på tur då?

– Klar vi skal på tur.

– Budapest?

– Budapest.

 

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Odd – Brann 0-0

Publisert 06/06/2017 av Berge.

Tar vi seriegull 0-0?

For ein døll kamp dette var! Kjapt oppsummert: Bunnsolid forsvarspel og knapt ein målsjanse til Brann etter pause. Lars Arne Nilsen og gjengen kom til Skagerak Arena for å drepe kampen. Etter 90 minutt pluss tilleggstid vandra LAN rundt på plastmatta framfor oss, klemte og glisa. På tribunen stod vi og klappa høfleg for Brann-spelarane, letta over at Sportsklubben hadde klart å unngå baklengsmål, men også ein smule oppgitt.

Nilsen har alltid rett

BBØ sin Fyrebuss går fra Oslo og Drammen til Brann-kampar på austlandet.

Men vi stolar sjølvsagt på Lars Arne Nilsen. Meiner LAN at det var viktigare å ta to poeng fra Odd enn å få med seg tre poeng til Bergen, vil nok tabellen til slutt vise at han hadde rett. Problemet var berre at vi hadde gira oss så intenst opp før kampen: Øl, bluss og fantastisk trøkk både på Fyrebussen, på puben i Skien og på det fullpakka bortefeltet.

Fleire av oss hadde starta oppladninga allereie dagen før – med femtiårsfeiring for Elvis. 70% av gjestane var brannsupporterar, så det seier seg sjølv at det også her var øl og sang. På gavebordet låg Fagermo sitt hovud på eit fat, og i talen sin minna Elvis oss om kva som tel i livet: Soul og gospel, høge toppar og djupe dalar. Då vi sette oss på Fyrebussen til Skien, var det med andre ord ikkje kjedeleg forsvarsfotball vi forventa oss, men drama: Enten Tjukk og feit og full og seriegull! eller eit frykteleg tap.

Musikal

Spesielt på bortekamp er det å vere brannsupporter litt som å vere med i ein musikal. Plutseleg er det nokon som bryt ut i sang. Ikkje berre om Brann … Nei, når Fyrebussen er full, er det gjerne slik at sang er den mest brukte måten å kommunisere på uansett emne:

Gi meg en øl … Gi meg en øøøl … Eg é tøøørst … Gi meg en øl!

Eller:

Vi har fri i morgen! Ja! Vi har fri i morgen. Vi har fri i morgen. Vi é Brann!

Bluss på veg til Skagerak Arena.

Quisling var ikkje født i Skien

Dagen etter er dei fleste sangane glømt, men enkelte har festa seg:

Eg ville heller vært Tom Sanne enn Tom Lund! på melodien til «Du skal få min gamle sykkel når du dør», for eksempel, eller: Ibsen é dø, Ibsen é døøø … Jævla Skien … Ibsen é dø!

Vi prøvde oss også med Quisling var fra Skien! / Ååå, Quisling var fra Skien … / Quisling var fra Skiiien …, men den meinte dei fleste medsupporterane våre at var for drøy, og dessuten stemte det visst heller ikkje. FAKE NEWS! rett og slett. Nåkken må gå!

Men Nouri må bli

Amin Nouri derimot, han må bli. Mr. Mortensrud var kampens gigant tett fulgt av Piotr og midtstopparane. Det seier også litt om kor underhaldande denne kampen var, at Nouri som gliser og nesten glømmer at han har ballen idet vi roper at han må signere ny kontrakt, var eit av høgdepunkta. Heldigvis er vi lette å muntre opp når vi først er i støtet. På veg ut av Skagerak Arena utnytta vi den gode akustikken i betongtrappa og hylla taktikkaren Lars Arne Nilsen:

Å Nilsen sa / Dette skal gå fort / Én vinter, én vår / så é nok jobben gjort!

Og etter sesongen skal vi stå på Stadion med tårer i augene og seie:

– Det der drittpoenget i Skien. Det var viktig det!

1

1 kommentar

  1. […] mot Øst. Det går sakte, men vi når Plaza rett før 01. Andre opplevelser av Skien, kan du lese i Branndagboka. Kanonfotografen var også til stede. Disse var […]

Kommentar? Kommenter:

Sarpsborg – Brann 1-1

Publisert 26/06/2017 av Berge.

Hver gang vi møtes, tar vi poeng  …

Dei siste 15-20 åra har eit nytt sosialt fenomen dukka opp i Oslo-området: Fire-fem søndagar i året møtest ca. 40 menneske i ulike aldrar og fra ulike sosiale lag for å kjøre buss rundt omkring på austlandet. Undervegs stoppar gjengen på pubar og vegkroer for å synge, danse og protestere mot det sosialdemokratiske forbrukarsamfunnet sine forsøk på å utrydde spontanitet, livsglede og store følelsar.

Det einaste desse menneska (eller vi, då – for eg er med på dette) har til felles, er at vi heiar på Sportsklubben Brann.

Fiasco

Søndag var det igjen tid for tur. Denne gangen til Sarpsborg. Allereie i tolvtida rusla vi forventlingsfulle inn på Fiasco, skjenkestova i skyggen av Oslo Plaza som vart stampuben vår i perioden Roald Bruun-Hanssen styrte Brann-skuta mot nettopp nederleg på nederlag. Før fekk vi ofte høre «Ja, de har nå valgt rett pub, dissse bergenserene», men no er det heldigvis nye tider. Vi skåla og klemte, kikka på tabellen. Det er trass alt ikkje kvar søndag Brann er serieleiar.

Fyrebussen: “Byen é Bergen, og laget é Brann”

Cupfinalemysteriet

På plass i bussen var det som vanleg fyr og sang. Vi gleda oss til Europa League og brølte «Vi skal på fest i Budapest! Vi skal på fest i Budapest! Viii skaaal på fest i Budapest», og då vi passerte Råde kommune, gaula vi den klassiske protestsangen «Råde, Råde, é dårlig på bilbiotek!».

Eit rykte gjekk gjennom bussen:

– Per Egil Ahlsen kjem innom puben i Saprsborg for å helse på oss.

Elvis og Fredriksen begynte straks å mimre om skuddfoten og sekstimeterspassningane til Ahlsen.

– Husker dere forresten cupfinalen i -87? Brann var sikker på at dommeren hadde blåst, og så scora Bryne. Vi må spørre Alhlsen om det der. Hva var det som egentlig skjedde?

Raymond fiksar festen

Men Per Egil Ahlsen dukka ikkje opp på puben i Sarpsborg. Det gjorde derimot Raymond Kvisvik, og Kvisvik ringte Azar Karadas som kunne fortelle at bussen med Brann-spelarane straks kom til å passere oss. Fyrebuss-gjengen greip sjansen til å spre spontan livsglede og storma opp til vegen får å vente på serieleiarane. Det tok si tid.

– Raymond, har du lurt oss?

Først då eg gav opp og ville tilbake til ølen min kom spelarbussen. Krysset kokte: «Vi é berømte Brann fra Bergen!». Før vi rakk å synge ferdig hadde bussen passert. Det heile minna meg litt om den gongen vi såg ei Tour de France-etappe i Colmar. Vi venta og venta, og så svisj hadde syklistane passert.

Tilbake på puben kjørte vi i gang vekselrop mellom borda – «Vi é Brann serieleder! / SK Brann serieleder!» – medan vi framleis hadde sjansen. Så marsjerte vi inn i bussen full av håp om at synet av 40 smørblide Brann-disiplar i vegkanten hadde gitt Lars Arne Nilsen lyst på tre poeng.

Motvind

Sarpsborg har gjort det dei kan for å ødelegge for bortesupporterane: På den langstrakte tribunen uten tak forsvinn sangane med vinden. Vind var det forresten nok av. Motvind. Sarpsborg herja med Sportsklubben som låg kompakt i ramma, og uten Barmen på bana var det ingen som kunne halde på ballen slik at Brann fekk flytta opp laget.

På tribunen kunne du høre variantar av den same setninga igjen og igjen:

– Dette går ikkje!

Udsigt fra bortefeltet.

Gode lag på dårlege dagar …

I Skien kunne Brann trygt legge seg bakpå fordi ODD ikkje har evna til å spele seg gjennom ein forsvarsmur. Sarpsborg derimot har nok av kompetanse på nettopp det. Etter 22 minutt smuldra ramma opp og 1-0 var ein realitet. På bortefeltet håpa vi på at målet ville føre til høgare Brann-press, men Sarpsborg var rett og slett for gode. Heldigvis har vi Piotr, Acosta og Wormgoor. Verdens beste keeper serverte reaksjonsreddningar det lukta gull av både med handskane og skoa, Acosta rydda vekk den eine Sarpsborg-spelarane etter den andre som hadde klart å komme seg inn i feltet ved hjelp av lekkert klikk-klakk-spel, og Kaptein-Vito stanga inn 1-1. Lite smakar så godt som ei ufortent scoring med få minutt igjen. Rundt meg ramla medsupporterar som dominobrikker. P. låg langstrakt på setene bak meg og glisa med tårer i augene.

Letta pakka vi ned det eine poenget og sette kursen mot Fyrebussen igjen, med eit gammalt jungelord i tankane: Gode lag tar poeng på dårlege dagar.

Verdens beste keeper går rundt inne i mål og er nøgd med seg sjølv.

Politieskorte

Inne i bussen fekk vi vite at eit par i gjengen hadde blitt henta av svartemarja utan at nokon kunne gi ei god forklaring på kvifor. Eit passe stort sprell må det ha vore, for då vi trilla ut fra stadionområdet var det med politibil både framfor og bak bussen. Nøyaktig kva ordensmakta frykta at vi skulle finne på er eg framleis litt usikker på. Kanskje var dei redde for at vi skulle stoppe ved Råde bibliotek og synge, eller så var dei berre ute etter søndagstillegget.

Vi var uansett glade for selskapet, og for at Brann er ferdig med alle dei verste bortekampane. Litt etter litt sovna den eine supporteren etter andre på setene rundt meg, medan eg og M. satt igjen og nynna på ein variant av ein av Gitarkameratene sine gamle slagerar:

– Hver gang vi møtes, tar vi poeng / Vi é venner for livet, sånne é gode å ha!

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

For spesielt interesserte

Heile Branndagboka

Publisert 13/04/2017 av Berge.

Her kan du lese Branndagboka kronologisk.

Oi, her gjekk noko gale.

Kommenter

Minne

Publisert 03/08/2017 av Berge.

Minne: På veg til Ålesund i mai 2014. I eit naturperspektiv ein av dei finaste borteturane vi har.

Minne: På veg til Ålesund i mai 2014. I eit naturperspektiv ein av dei finaste borteturane vi har.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Publisert 25/06/2017 av Berge.

Minne: Far min, BBØ-presidenten og ein tilfeldig fyr vi fann på veg til Sarpsborg i fjor.

Minne: Far min, BBØ-presidenten og ein tilfeldig fyr vi fann på veg til Sarpsborg i fjor.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Publisert 29/06/2017 av Berge.

«Minne»: Fann denne billetten heime hos foreldra mine. Er fra sommaren før eg blei fødd. Sesongen endte med nedrykk, men kampen mot Eik Tønsberg vann Brann 3-0.

«Minne»: Fann denne billetten heime hos foreldra mine. Er fra sommaren før eg blei fødd. Sesongen endte med nedrykk, men kampen mot Eik Tønsberg vann Brann 3-0.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Publisert 04/05/2017 av Berge.

Minne: VG 31. oktober 2011.

Minne: VG 31. oktober 2011.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Publisert 19/05/2017 av Berge.

Minne: Geir Hasund i Sogndal 5. mai 2013.

Minne: Geir Hasund i Sogndal 5. mai 2013.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Publisert 15/04/2017 av Berge.

Minne: Før cupfinalen i 2011 besøkte ein gjeng brannsupporterar TV 2 og God morgen Norge, og vi hadde sjølvsagt med kake.

Minne: Før cupfinalen i 2011 besøkte ein gjeng brannsupporterar TV 2 og God morgen Norge, og vi hadde sjølvsagt med kake.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Publisert 19/04/2017 av Berge.

Minne: Tabellen etter fire kampar i 2016.

Minne: Tabellen etter fire kampar i 2016.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Publisert 27/04/2017 av Berge.

Minne: Innmarsj Brann-Viking 2016.


Minne: Innmarsj Brann-Viking 2016.

Kommenter

Bergenstoget 2016

Publisert 23/03/2017 av Berge.

Minne: Snap frå Bergenstoget ein haustdag i 2016.

Minne: Snap frå Bergenstoget ein haustdag i 2016.

Kommenter

Kommentar? Kommenter:

Kristiansand, 30. oktober 2016

Publisert 18/02/2017 av Berge.

Minne: Kristiansand 30. oktober, 2016. Huseklepp og Haugen sikra Brann-medalje med to av dei varkraste måla scora på ein norsk stadion.

Minne: Kristiansand 30. oktober, 2016. Huseklepp og Haugen sikra Brann-medalje med to av dei varkraste måla scora på ein norsk stadion.

Kommenter